Drangsdalen

Ikke langt fra rasteplassen, litt lenger øst, ligger noen gamle slåtter som heter Sværevarp. Navnet forteller at her har det en gang skjedd noe uhyggelig. Det kan være et drap eller lignende. Vi vet ikke. Folk følte redsel og angst når de passerte stedet, og alle som ferdes forbi måtte kaste fra seg en stein for å beskytte seg mot det onde. Vi finner flere slike varp ved gamle ferdselsårer i Lund.

Helt vest i Drangsdalen ser du den helt spesielle fjellformasjonen som ofte blir kalt for «Risen i Drangsdalen». Ole Gabriel Jonassen Ueland skrev i Aarshefte i 1927 for Rogaland Historielag ned et interessant sagn. 

Det handler i korthet om risen som var gift med gygren* som bodde i en hule høyt oppe i fjellet i Drangsdalen. I et uår gikk de tom for mat, og gygren måtte ut i det dårlige været for å drive matauk. Gygren gikk til sin mor der hun fikk en kagge nybrygget øl og et bjørnelår. Men hun gjorde seg kostbar, og risen måtte skrive under på et dokument hvor han forpliktet seg til å behandle henne som sin like. Risen måtte låne blekk og blekkhus fra en kone Siri som satt i en fjellknute på andre siden av dalen. Neste dag var det risen som måtte skaffe mat. Han fanget en geit og en gjeter oppe i Skydalsheia. Gjeteren var for mager til å bli mat, så han ble satt på oppforing. Han ble etter hvert venn med gygren. Gygren ble drukket full og drept av gjeteren som lurte henne og stakk av med en mengde sølv- og gullsaker. Risen ble så sint at han sprakk og «ble forstenet». Nå sitter han der i toppen av Drangsdalen til beskuelse for alle veifarende. I fjellet på andre siden av dalen kan man se hull etter blekkhuset og noen dråper blekk som rant av pennen da risen og gygren skrev ektepakten. Ennå har ingen funnet gullgryten som skal ligge gjemt i Drangsdalen. Fjellene bærer ennå navnene Risen og Blekkhuset.

*En gyger er en jotunkvinne i norrøn litteratur.

Anleggsarbeidet ved Flekkefjordsbanen startet i oktober 1894. I Lund kommune måtte man ut med ca. 0,59% av anleggsummen som var stipulert til 7 millioner. Tunnelene ble dimensjonert for smalsporet bane. Mye materiell kom fra Vossebanen. 

Drangsdalen var banens verste parti å bygge. Tunnelene er mange: Lyngodden, Migaren 1 og 2, Vassenden, Øikto, Sprangfjeld, Bjødnetødna (3 delt) og til slutt Fosseklampen.

 I 1931 ble de tre første ved omlegging til den såkalte Stortunnellen. Jernbanens høyeste punkt i Drangsdalen er på 192m.o.h. Framover mot og under 2. verdenskrig ble jernbanen bygd for normalspor. Første mai 1944 ble Sørlandsbanen offisielt åpnet. Nå kan man ta toget fra Kristiansand til Stavanger. 

Fra og med 1949 er banen elektrifisert. I 1958 blir fire store lokomotiv type 63a (Stortyskeren) hemmelig trukket opp i Drangsdalen og parkert i Migaren- tunnelen til bruk i en eventuell framtidig krig. I 1972 ble de hentet ut. Ett av dem restaureres og blir turisttog. Ett sendes til England, og to hugges opp. Ennå kan man se det man har karakterisert som «landets fineste steinarbeid langs traseen i Drangsdalen. Men toget må fortsatt kjøre seint på grunn av rasfare.

Den 8. oktober 1924 skjedde det en fryktelig ulykke i Hovsvannet. Seks unge mennesker fra Heskestad og Eigersund druknet etter at prammen de rodde kantret. Fire av de omkomne var søsken fra gården Drange innerst i Drangsdalen.

Det var søndag kveld de la i vei til dans på Eik. Da de mandag ikke var kommet hjem, ble faren til de fire søsknene urolig. Ved Skjeggestad traff han en kar som hadde vært på festen. Han kunne fortelle at ingen av ungdommene hadde vært der. Da han seinere fikk greie på at de hadde dratt over i en flatbunnet pram, ble han for alvor klar over hva som måtte ha skjedd. Ungdommene skulle ha brukt en større båt til å ro til Eik, men denne båten var utlånt.

Sammen med flere folk fra gården Drange dro mannen ned til Hovsvannet. Stedet som de pleide å ro over er smalt. På den andre siden kunne man se prammen flyte med bunnen i været. Søkning ble satt i gang, og snart ble alle funnet druknet ca. 50 meter fra stedet der de skulle ha gått i land.

Den eldgamle uteløa på Skjeggestad blir av mange betraktet som et ikon. Den kjente landskapsfotografen Anders Beer Wilse fotograferte alt i 1902 sitt berømte postkort her. Løa ble restaurert på 1980-tallet av grunneierne sammen med Lund Bygdemuseum. Utover på 2000-tallet ble den stadig dårligere og falt sammen. I 2023 ble den bygd opp igjen på dugnad av Lund Rotaryklubb.

Kongeørn (Aquila chrysaetos)

Hvis du heldig så kan du se kongeørna seile på stive vinger over dalen. Den er slett ikke sjelden her sør i Dalane. Seint om høsten og ut over vinter overvintrer mange kongeørner i heielandskapet i Lund. 

Det finnes også hekkelokaliteter. Kongeørna tilhører haukefamilien og den er vår nest største rovfugl etter havørna. Hunnfuglen veier opp mot 5 kg og har et vingespenn på 190 – 225 cm.

Storskarven (Phalacrocorax carbo)

Litt lenger vest i Drangsdalen på de store «Utsteinan» kan du nesten hver dag se flere flotte eksemplar av arten storskarv. Den har blitt et ganske vanlig syn i flere vassdrag i innlandet. 

Den er egentlig en kolonihekkende sjøfugl. Antagelig er det underarten mellomskarv som holder til i Drangsdalen. Det er ennå ikke påvist hekking. Tilgangen på mat er uendelig da Hovsvannet har mye småørret.

Lørdag den 1. mai 1824 ranet Gunder Ommundsen Lagestrand postbonden Mathias Eide litt vest for rasteplassen i Drangsdalen. Gunder som bodde ved Hovsvannet ventet på Mathias i Drangsdalen. De kjente hverandre, så Mathias fikk ikke mistanke om det som skulle skje. Gunder slo Mathias ned og gjemte ham i ura. Denne dagen var det mye penger i postveska. Men Mathias overlevde og kunne fortelle hele historien til lensmannen på Moi. Gunder fikk strengeste dom: «Cadaveret henlægges på Steile og Hjul», men ble etter anke omgjort til «kagstrygning og festningsarbeide på livstid». Han ble likevel seinere benådet og kom heim i 1851. Da var alle i familien døde.

Ferdselen nordover fra postgården Haukland gikk over de krevende Signetødnan ved Hovsvannet. Posten ble også fraktet regelmessig med båt på vannet når det var mulig. Videre gikk turen over Eik, Kjørmo og den beryktede Skydalsheia.

I 1805 ble rideveien gjennom Drangsdalen ferdig, og Moi overtok som postgård. Fra 1. januar 1806 ble postveien lagt om slik at den gikk på den nyanlagte rideveien fra gården Lund og opp Drangsdalen til Eide i Heskestad. I 1844 ble Vestlandske Hovedveg fullført og dermed kunne man kjøre med vogn gjennom Drangsdalen.

I 1845 ble det etter en del diskusjon vedtatt av herredstyret i Lund at det skulle bevilges penger til ferje og lønn til ferjemann Tønnes Svendsen Eeg for å forenkle transporten mellom Moi og Hovsherad. Ferjemannen skulle bo på Skjeggestad. Da veien over Signetødnan ble ferdig i 1877, ble ferja regnet som overflødig og lagt ned.

Skikkelig asfaltert bilveg ble fullført i forbindelse med E-18 utbyggingen gjennom Moi tidlig på 1970-tallet.

Rasteplassen du står på nå er egentlig etter et stort ras som gikk ved Stortunnelen i 1967.