Skinnklær og lommebøker

I 1926 bygde den 22 år gamle Thorvald Tangeland fabrikk like bak familiens bolighus på Haukland. Til tross for vanskelige tider landet, hadde han mot til å begynne produksjon av porteføljevarer. En bror av ham, Anton, var med på fabrikkprosjektet. T. Tangeland hadde bakgrunn fra Fjeldså Filtfabrikk i Flekkefjord. Vi vet lite om hvordan han drev i depresjonsårene før 1933, men antakelig hadde han engasjert syere, for det var lett å få arbeidsfolk. Fabrikken produserte vesker, lommebøker, ransler og annet som det var etterspørsel etter. 

Under krigen var det enormt press om å levere, begrensningen var råvaremangel. Etter krigen var det opp til 40 ansatte i sommersesongen, hovedsakelig kvinner. I 1950 var bedriften i følge «Det norske næringsliv» en topp moderne bedrift med 15 ansatte. De hadde et stort vareutvalg og produserte lommebøker, portemonéer, innkjøpsvesker, skoleransler, tobakkspunger og «byvesker». Tangeland var kjent for å betale tarifflønn og han lot ansatte organiserte seg. I 1952 bygde han nytt fabrikklokale på Haukland.

Etter noen år fikk bedriften konkurranse fra billige importvarer, og salget sank. Snart ble det bare produsert skoleransler. NKL var dominerende kunde og presset prisene kraftig. I overgangen til 1970-årene var det krise, og det var ikke mulig å redde bedriften. Nabo-bedriften, skinnklær-produsenten Aleksander Moen, trengte mer plass på denne tiden og kjøpte fabrikkbygget deres. Tangeland Portefølje ble nedlagt uten gjeld, og syerskene fikk jobb hos Aleksander Moen.

Moi Portefølje var en enmanns-bedrift som ble etablert på Nedre Stranda så tidlig som i 1920 av den 37 år gamle Ole Nyland. Han sydde skolevesker av skinn, flere andre typer vesker og ryggsekker. Ole var også ansatt som kasserer i Lund Trygdekasse, så fabrikken var ikke hovedervervet. Ole døde i 1956, 73 år gammel. Da hadde sønnen Salve for lengst tatt over. Salve drev i tillegg rammeverksted og butikk. 

Salve fortalte i et intervju at portefølje- og rammeverkstedet ikke var hans hovedinteresse, men bare en nødvendighet. I likhet med faren var han meget musikk-interessert. Ole var musikant og dirigent for Moi Musikkorps, og i 1945 begynte også Salve å spille. I begynnelsen av 1960-årene var han dirigent for skolekorpset i seks år. Like interessert var han i malerkunst. Han hadde gått både Statens Håndverk- og Kunstindustriskole og Stavanger Tegneskole. Han begynte å male, var dyktig med penselen og malte oftest eldre Moi-motiver. Han hadde i årevis samlet inn fotografier fra før 1930 som han brukte når han malte. Salg av malerier gav ham en grei bi-inntekt. Mange av bygningene han malte, er i dag borte, så bildene hans er i dag levende dokumentasjon av det som var. Fotografiene han samlet inn, fikk han avfotografert. Disse utgjør i dag en stor del av fotoutstillingen på Lund Bygdemuseum og Kulturbank. Salve var en aktiv medarbeider i museets første år. Han døde i 1982, 57 år gammel. Utstyr og maskineri frarammeverkstedet ble solgt til bokhandler Horjen i Flekkefjord. Portefølje-produksjonen på Moi var slutt!

Osvald T. Røyland startet tidlig på 1950-tallet opp porteføljeverksted på hjemme på Nedre Stranda, først i uthuset, siden i kjelleren. Han hadde begynt å sy allerede mens han bodde på Røyland. Hovedproduksjonen var lommebøker, med trykte motiv. Skinn-industrien var stor i Lund på denne tiden, med produksjon av hansker, vesker og ransler, så Osvald kunne ikke konkurrere med de store bedriftene. Men han fant sin egen nisje. Han stanset og skar skinn og sydde deretter lommebøkene. På utsiden trykket han egenproduserte motiver, for eksempel av vikingskip og dyr. Hvis kundene ønsket det, kunne de få trykket navnet sitt i lommeboka. Etterhvert ble også kona Gerd (f. Bringedal) med i produksjonen. Hun hadde tidligere vært syerske hos Aleksander Moen Hanskefabrikk. Gerd var søster til Bergit som arbeidet ved Moi Sålefabrikk et steinkast lenger sør i gata. 

Familiebedriften med de to gikk så pass bra at maskiner som forenklet produksjonen, etterhvert ble kjøpt inn. En gang i uka sendte Osvald Røyland lommebøker til Drammen, og herfra ble de sendt ut i hele landet. Firmaet «Gustafsson og Lie» fra Kristiansand kom til Moi og kjøpte varer fra flere av skinnvarefabrikkene. Produksjonen fortsatte utover på 1960-tallet, men ble etter hvert utkonkurrert av billige plastlommebøker, importert fra Østen. 

Moi Sålefabrikk ble startet av Aksel og Louise Brogeland i 1939. Aksel drev med mye forskjellig, men symaskin-agent var hovedervervet. Han reiste mye rundt, men det var vanskelig å få solgt symaskinene. I 1939 begynte han og kona å lage innleggsåler hjemme i stua.

 De hadde en symaskin og en stansemaskin kjøpt brukt av Olav Tangeland. Aksel og kona kjøpte da det gamle grisehuset til Nils Oluf Røkbuvold og bygde det om til fabrikk. På folkemunne ble det derfor kalt «Grisehuset».

 I 1950 bygde de på en ekstra etasje med leilighet. Fabrikken laget innleggsåler av ull. Aksel stanset ut papp, og flere damer limte på ullen og sydde sålene. Ullfilten ble kjøpt fra Fjeldså Filtfabrikk i Flekkefjord. Sålene ble solgt til agenter i Trondheim, Kristiansand, Flekkefjord og Stavanger. Behovet var umettelig under og etter krigen og fabrikken hadde hele syv ansatte i denne perioden, alle kvinner. Aksel og Louise døde begge i 1975. Bergit (f. Bringedal), Aksels svigerdatter, overtok fabrikken etter ham. Bergit hadde begynt i fabrikken allerede i 1945, og hun produserte såler til langt ut på 80 tallet under merkenavnet Moi Tex. Fabrikkbygningen er i dag revet.

Haugtun Såle- og Konfeksjonsfabrikk ble startet på Hamre i 1944 av Karl Skjeggestad og kona Aslaug. Aslaug hadde begynt å sy hos Moi Sålefabrikk. Haugtun hadde i starten bare én symaskin, og de sydde hjemme i stua. I 1946 fikk de bygd eget fabrikklokale. Her stanset de ut papp-plater i fotsålefasong og kledde dem med ull som de kjøpte hos bøndene på Moi og Hamre. Ulla ble først sendt til Flekkefjord Ullvarefabrikk og vasket og bearbeidet der. Avsetningen på sålene var god, for alle måtte ha innlegg i «kriseskoene». Ullsåler var bedre enn aviser. På det meste var 8 personer ansatt i fabrikken. Fabrikken hadde et samarbeid med S. S. Bredal, en skoforretning i Stavanger. Det var Bredal som skaffet dem stansemaskinen de brukte, en maskin drevet med fotkraft. Salget av innleggsåler dabbet av på 50-tallet. 

I 1962 startet Aslaug å sy barneklær, og i mange år ble det også sydd kyser som ble brukt som dåpsluer. Aslaug hadde mange syersker i arbeid. Noen jobbet på fabrikken, andre satt hjemme og sydde for henne. Ektemannen Karl reiste rundt som handelsreisende og solgte barnekonfeksjon til butikkene. Karl døde i 1965, og produksjonen tok slutt i 1968. Da ble fabrikken bygd om til Haugtun turistheim. Turistheimen ble lagt ned i 1971. Huset er i dag fritidshus.

I 20 år var Aleksander et navn nesten alle nordmenn forbandt med skinn. En tid var navnet viden kjent i moteverdenen. Fabrikken som laget skinnklær, var betydelig, med 150 ansatte.

Det hele begynte i 1933, hjemme hos Aleksander Moen, 31 år gammel og utlært smed. 

Aleksander og den to år yngre broren hans, Ole, fikk ideen om å starte hanskeproduksjon i et land plaget av depresjon siden første verdenskrig. Aleksander kjøpte et par brukte symaskiner og importerte skinn fra Sverige. Han kjøpte også en del skinnhansker som han sprettet opp og brukte som modeller. År etter år ble det sydd hansker hjemme hos Aleksander på Moi med hjelp av ansatte syersker. I 1938 bygget han en liten fabrikk med 40 kvadratmeters systue. Bedriften hadde 17 ansatte like før andre verdenskrig. Under krigen var det vanskelig for de fleste næringsdrivende, men Aleksander hadde vært forutseende og kjøpt inn store mengder tråd, bånd og annet.

Etter krigen gikk det meget godt for bedriften, og en ny fabrikk med systue på over 150 kvm som sto ferdig i 1948. Det var i dette året at tragedien skjedde. Aleksander omkom i en ulykke, bare 46 år gammel. Aleksanders kone, Ragna, måtte nå ta over driften med over 25 ansatte. Ole Moen gikk inn som bestyrer av produksjonen. Ragna fortsatte driften til 1955. Ole fortsatte med hanskeproduksjon hjemme på familiebruket frem til sin død i 1984.

Aleksander sine to sønner, Audun (19) og Kjell (16), fortsatte i fabrikken. De tok opp igjen produksjon av hansker, og på slutten av 50-tallet arbeidet ti-tolv personer i fabrikken. Den første skinnjakken ble produsert i 1963, en enorm suksess, kopiert over hele verden. I 1968 bygde brødrene ny fabrikk på Haukland. Utover på 70-tallet økte eksporten av skinnjakker, Aleksander Moen skinnklær var snart den største fraktkunden hos SAS. Tallet på ansatte steg til 150.

I 1977 ble bedriften gjort om til aksjeselskap, Aleksander A/S, og store summer ble brukt på markedsføring. Slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene var firmaets storhetstid med kalde vintre, utbredt pelsmote og stor produksjon. 

1986 var det siste virkelig gode året. Etter dette satte milde vintre, motstand mot selfangst og børskrakk sitt dystre preg på markedet. Etter en konkurs i 1989 ble Aleksander Design drevet videre med nye eiere, og gikk senere tilbake til navnet Aleksander A/S. Moen-brødrene startet opp på nytt etter konkursen på gamle Sion med navnet Aleksander Moen of Norway, senere Moen Skinnklær, og holdt det gående frem til 1996.

Den siste som skulle drive såleindustri på Moi ble Eva Fauskanger. Hun overtok stanse hos Torvald Tangeland, skinnmatriser fra treskofabrikken i Hovsherad og gikk i gang i huset sist på Lundestranda. Dette var midt på 1970-tallet. Etter hvert ble kravet til leveranser så store at hun måtte ta et viktig valg: Skulle det bygges ny fabrikk? Eva valgte da å slutte av med produksjonen.