Hotelltiden, turisme og skitog

På gården Eikeland var det gjennom hele forrige århundre en forlegning med et kompani soldater. Den siste offiser som bodde der het kaptein Christian Friedrich Tostrup.

I 1911 kjøpte Peder Hammerstad kapteinsgården for 20.000 kroner. Han rev det gamle huset og bygde et stort flott hotell som han kalte Hammerstad Hotell. Dette var en stor investering. Gjelden var stor og han måtte selge fra eiendommer for å holde det gående. 

I 1924 måtte han gå fra hotellet. Olav Løvås fikk auksjonsskjøtet. Han kalte nå hotellet for Moi Turisthotell. Det var nedgangstider og vanskelig å få endene til å møtes. Mye av driften ble basert på hollendere som kom til Moi hver sommer. De ble hentet med bil på stasjonen. Mange som kom med skitogene, benyttet seg også av hotellet. Hotellet hadde skjenkerett.  

 Moi turisthotell var uten tvil Mois største hotell med svært mange rom. Antagelig var det for stort i forhold til behovet. Hotellet hadde kjøkken i kjelleren. Der var det en diger dobbel vedkomfyr som eksisterer den dag i dag. I første etasje var det stuer og spisesal mot framsiden og anretningsrom på baksiden. I tredje etasje var det soverom. Det var også et anneks med flere soverom. Mot sør ble det gravd ut en tennisbane. Hotellet var en viktig arbeidsplass for jenter på Moi. 

Mellom 1940 og 1945 ble hotellet brukt som rekreasjonshjem for krigstrette tyske soldater. Løvås ble nazist under krigen og dette resulterte i at driften stoppet opp ved krigsslutt. Etter krigen bodde det grupper med engelske soldater her. De ferierte på Moi og reiste turer med Nøkken. 

Poståpnernes Landsforbund eide hotellbygningen noen år fram til 1951 da Norges Vanførelag overtok bygningen. Senere har den blitt brukt som internat ved Lundheim Folkehøgskole.

I perioder drev Lundheim Folkehøgskole pensjonat i den gamle hotellbygningen om sommeren. I nyere tid har skolen vært brukt som vandrerhjem i sommersesongen og internat i skolesesongen.  I tillegg brukes den mye til kursvirksomhet.

Tobias og Anna Henriksen drev allerede i 1880-årene innkvartering av gjester i forbindelse med forretningen som Tobias drev. Han hadde fått handelsbrev i 1882. I 1885 døde Anna, og Tobias giftet seg i 1886 med Gjertine Kritiansdatter Moi. Gjertine overtok driften av hotellet. Tobias  hadde butikk og hentet gjestene hver dag på stasjonen. Han hadde ei håndkjerre som han drog koffertene på.

Etter hvert ble det flere og flere faste gjester. Det var handelsreisende som ofte kom tidlig på vinteren fra Stavanger.  De kom på samme dato, ca. 14. januar.  Dette for ikke å underby hverandre.  I utpakningsrommet kunne de handelsreisende stille ut varene for butikkene på Moi og i Flekkefjord. De brukte også hotellet som utgangspunkt for turer til distriktet. Som regel hadde de 2 overnattinger. Om kveldene forlystet gjestene seg ofte med å spille Whist.

Karl Henriksen, Skiftesvik, Glendrange, ”Forbruken”, samt Akselsen og Kjellesvik fra Flekkefjord, møtte opp i ”utpakningen”  og plukket ut varer.  Akselsen og Kjellesvik stilte også ut egne varer i utpakningen. Det gikk mye i jernvarer, manufaktur, leketøy.

Hotellet hadde mange faste handelsreisende.  Disse fikk god service hos Gjertine.  Hun vasket, fikset klær og stoppet strømper om nødvendig.

Her følger navnet på noen kjente handelsreisende: 

Tesdal reiste for Øglend, A. Nilsen, Kommedal reiste for Hammerverket, Puntervoll, Peder Gabrielsen fra Rasmussen og Racine i Stavanger, Kloster, Adolf Egge ble kalt  ”prinsen” og reiste for Bjørnsen i Stavanger , Buvik fra Freia, Vilhelmsen og Kjellsen fra Kristiansand.

En liten historie om en av dem:.

En reisende på Henriksens hotell het Kommedal.  Han var en dyktig selger, men det var ikke alltid han lyktes. Når han hadde solgt lite, ble han veldig lei seg. Han sytte fælt og fikk da kallenavnet ”Jammerdal”. 

Andre faste gjester:

Jernbanedistriktssjef Eide. ( Han hadde de stor respekt for.)

Veiingeniør Resen-Felli, Riis .

Som en kuriositet kan en nevne at lærerinnen frk. Berta Svihus alltid spiste middag på Henriksens hotell. ( Pris  1kr per dag.)

I slutten av perioden var det mange skiturister som brukte hotellet. Da ble Klausenhuset som ble eid av familien, brukt som anneks.  I ekstra travle tider puttet de også gjester inn i andre hus på Nysted om nødvendig.

Gjertine Henriksen var berømt for sin gode mat. På tross av dårlige kokemuligheter med vedkomfyr på et trangt og lite kjøkken, greide hun å trylle fram de lekreste retter. Det gikk mye på kjøttretter til middag, biff med salat. Når det skulle være riktig fint, serverte hun gjerne kramsfugl og vilt. 

Varene kjøpte hun hos Sigbjørn Rusdal  og hos Voilaas.  Gjertine var veldig nøye med å få gode varer, så de ansatte i butikkene hadde stor respekt for henne når hun kom. Kanskje grudde de seg faktisk en smule. Gjertine brukte aldri margarin, bare bondesmør, og hun smakte alltid på smøret før hun kjøpte det. Melk kjøpte hun på Nysted, og fløten handlet hun i ”Haien” hos Andreas Knutsen Lund. Han hadde kjøleskap i ei kald kjelde i utløpet av Malånå. Her satte han melk i spann, og fløten ble skummet av melka. Hotellet fikk kun servere pilsnerøl.

Tobias og Gjertine bodde selv i et kammers ved siden av kjøkkenet. Hushjelpene bodde på et lite kammers på baksiden av huset i andre etasje. Vi kjenner til Sally Lindland, (Hun uttalte at arbeidet er livet) Anna Dokka, Lisbeth Seneland fra Grimstad ( Hun var niese til Gjertine.), Bodil Konstadli, Gunda Sætra, gift Lindeli og Alma Gulliksen (Datter av skomaker Gulliksen). 

Hotellet hadde 7 utleierom og to av dem var store dobbeltrom. Alle lå i andre etasje.  I hvert rom var det en etasjeovn. Dermed var det enkelt å varme opp. Rommene hadde vaskeservant med vaskestell. Når noen skulle barbere seg, måtte de ned på kjøkkenet, varme vann og ta det opp på værelset. Etterpå ble vannet slått i ei bøtte.   

På baksiden av huset var det en stor veranda som hadde blitt påbygd litt senere. Mot sør hadde huset også fått et tilbygg.  Det var denne delen som ble brukt til utpakking av varer. På den andre siden av veien, hadde de et anneks der det var utedo, vedskjul og et vaskeri med klesrulle. 

I kjelleren var det et lite bakeri.  Dette ble antagelig flyttet over til bruk 24 på motsatt side av veien.  Dette huset bygde Tobias rundt århundreskiftet.

Hotellet hadde mange hollandske gjenstander.  En del av møblene eksisterer ennå i familiens eie. I salongen hadde de både grammofon og piano. 

Ved hjelp av en arkitekt fra Stavanger ble det anlagt et flott hageanlegg. Selv om det ble tatt grus fra Malånå, ble hagen altfor dyr. Hagen ble slått med ljå. Her ble det spilt krokket,  og Moi musikkorps var  ofte nede og spilte. Det fortelles at Tobias syntes det var i orden at man spilte krokket, men verre var det med Gjertine. Hun var visstnok ikke særlig begeistret for det. 

I hagen vokste det mange syrin-, pære-, plomme- og morelltrær, og hotellet hadde egen grønnsakhage. Bøk var plantet som lysthus, med bord og benker under. Vi kan ennå se lysthuset og en del av de gamle trærne ruver i dag Nystedparken.

Tobias Henriksen døde i 1930 og Gjertine i 1939. Den siste tiden ble hotellet drevet av datteren Anna,(gift Kleppe. Hun flyttet siden til Arendal.).  Da ble hotellet bestyrt av Astrid Mydland. 

 I 1939 kjøpte sønnen Karl Henriksen hotellet.  Det ble det holdt auksjon over en del av innboet. Teodor Nysted var auksjonarius.  Karl la inn vannklosetter og bygde inn verandaen i huset.

Datteren, Agnes Henriksen, tok hotellfagskole og drev hotellet et par år. Men hun ombestemte seg og ble i stedet sykepleier.  Etter hvert ble hotelldriften nedlagt, og  den siste perioden ble det leid ut mest hybler her. 

I 1944 kjøpte Hans Undheim hotellet for kr.28.000. Han fortsatte å leie ut rom i en del år. Utpakningen ble under krigen brukt av Moi Forsyningsnemnd. Seinere ble den brukt av Henry Bakken til barbersalong. Utpakningen ble på et seinere tidspunkt omgjort til kafé. Denne ble drevet til midt på 70-tallet.  For mange på Moi ble Undheims kafe et møtested og oppkomme for gode historier. Huset forfalt, og da kommunen kjøpte huset i 1977 ble det revet like etter.

Da Moi Snelle og Dreiefabrikk gikk konkurs på begynnelsen av 1900-tallet, måtte Salvesen familien se seg om etter nytt levebrød. De måtte flytte ut av huset en tid.  Eiendommen ble tatt tilbake på den 10 år gamle Kristoffer Salvesens odel i 1904. Nå ble det startet opp med utleie av rom i liten målestokk.  Det var kona Martha Dorthea som var drivkraften bak dette.  Salve Olaus fortsatte med å lage møbler i et lite verksted under verandaen. 

Etter hvert ble utleievirksomheten utvidet til regulær hotelldrift.  Det ble plassmangel, og huset fikk påbygg både framme og bak.  I perioder var det så trangt at familien bodde i et rom de fikk innredet sør i løa. Salvesens hotell hadde  8 rom i 2. etasje. 

 I første etasje var det kjøkken, spisesal, salong, stue og kammers.  På taket framme ble det bygd en veranda.  Her spilte Moi Musikkkorps hver påskemorgen. Gjestene kom mye fra Stavangerdistriktet.  Det var handelsfolk og turister.  Spesielt husker mange en fast gjest som het Olsrud.  Han gikk mye på heia for å fiske. Ledelsen på Gursli Molybden Co A/S brukte også hotellet mye.  Hotellboka viser at bokhandler Floor med familie fra Stavanger besøkte hotellet flere ganger. 

På gården hadde de dyr, og holdt seg med kjøtt, poteter og melk.  Ellers kjøpte de stort sett varene hos Jens Glendrange.  Dorthea anla en fin hage.  Hun tok med seg stauder fra heimen på Åsland i Time, Jæren.  Staudebedet foran huset fikk en hjerteformet hagegang.  Det ble plantet en gran alle ned mot veien. Hotellet hadde vippebrønn foran huset. Nede i hagen var det også plassert et lysthus av tre.  Møblene til hotellet laget Salve Olaus selv på verkstedet sitt.  Noen av disse er fremdeles i familiens eie. Det er usikkert når hotelldriften opphørte.  Gjesteboken viser at det ble færre og færre gjester. Mot slutten fikk driften mer preg av hybelutleie enn hotelldrift.  Forsikringsagent Olav Aune bodde i huset i denne perioden.  Etter krigen minket  det  på  utleie. Da Dorthea døde i 1946  overtok yngste sønn Kristoffer bruket. Eiendommen er fremdeles i familiens eie. 

Tanken om et hospits ble til lenge før huset ble bygd i ca. 1929. Tomten var utskilt fra området ”Haugen” eid av Thomsen. Den var opprinnelig kjøpt av Hans P. Undheim før den seinere ble solgt til Leiv Stenberg. Foreldrene, Bertha og Tønnes Stenberg, hadde litt erfaring fra utleie fra tiden rundt gruvedriften. De hadde innlosjert folk i boligen sin på Nysted.  Hospitset de nå bygde hadde seks doble og tre enkle rom i tredje etasje. Det var også rom i andre etasje. Her var det også kjøkken, spisestue og salong. Hvert rom hadde vaskeservant. I tillegg var det utedo.  I første etasje var det kafelokale og et lite utsalgslokale som ble benyttet en tid som apotek. Det var også vaskekjeller og bad. Hospitset ble seinere pusset opp. Oppgangen til øverste loftet ble lagt gjennom et av rommene. Antagelig ble det lagt inn badekar, dusj og vannklosett i første etasje samtidig .Datter til Tønnes og Berthe, Gustava, ble den som kom til å drive Stenbergs hotell. Hun hadde en tid vært butikkbestyrer i Stavanger. Stenbergs hotell måtte seinere skifte navn. Nye forskrifter kom og etablissementer av denne størrelse ble kalt hospitser.

I en oversikt over bedrifter i Rogaland står dette om hospitset: ”Stenberg Hotell og Kafe (tlf. Moi 10) er  grunnlagt i 1930 av frk. Stenberg. Virksomheten omfatter kafe og hotell, som  drives i en ny oppført bygning. I 1. etasje blev innredet kafe, i 2. etasje salonger og spisesal og i 3. etasje er det gjesteværelser.  Hotellet har 6 dobbelte og enkelte gjeste-værelser. I kafeen serveres middag, kaffe og smørbrød etc. hotellet har en central beliggenhet, like ved hovedveien og jernbanestasjonen. Det beskjeftiges 4 personer fast, foruten en del ekstrahjelp.” Aud Solheim, gift Rannestad, og Solveig Skår var noen av tjenestepikene som var ansatt.

Tore Stenberg forteller om en munter episode: En gang var biskopen på besøk. Samtidig hadde en av tjenestepikene en krangel med en bekjent. Hun trodde at denne hadde låst seg inne på en av utedoene. Hun ropte: ” Jeg vet nok at du er der!” Samtidig som hun gjorde det, kastet hun inn vann gjennom luftehullene. Like etter kom biskopen ut og tørket vannet av ansiktet. 

Gustavas bror Leiv som arbeidet på samvirkelaget sluttet i jobben på Samvirkelaget rett før 2. verdenskrig, for å være med sin søster. Leiv tok seg av kafeen. Han hadde en liten kiosk uten aviser.  Det ble også solgt apotekervarer. En tid ønsket han også å utvide med elektriske artikler, men han hadde ikke en installatør i ryggen.  Derfor ble det bare salg av lamper etc.  Kafeen ble en tid ”Moi Elektriske kafe”. Etter hvert sluttet han med dette og gikk igjen helt over til salg av litt mat, godterier og lagerøl.Gustava Stenberg drev hospitset til sin død i 1972, tross skrantende helse. Leiv Stenberg fortsatte driften av kafeen til 1983, helt til helsen satte en stopper. I seinere tid har man leid ut hybler i huset. Tredje etasje er endret slik at to av rommene er ominnredet til bad og et lite kjøkken. Tredje etasje har vært utleid som en mindre leilighet. Kafeen er blitt totalt forandret. Kjelleren er fjernet og kafelokalene er i dag forretningslokaler til Moi Sømsenter. Andre etasje er  relativt uforandret.  Huset er fremdeles i familiens eie.

Genette Pettersen, født i 1892, drev kafe og utleievirksomhet i nordenden av Stasjonsveien. Hun var gift med Kjetil Søyland. Moi kafe og pensjonat hadde 6-7  små utleierom. Et av rommene ble kalt sjåførrommet. En fast gjest i 1935 –36 var tannlege. Han betalte 25kr pr. mnd. Blant pensjonærene kan også nevnes  Skjeggestad og Eike. Genette serverte i og leide ut lokaler ved begravelser. I 1936 var prisen for en begravelse 50kr.

 I første etasje hadde hun kafe, seinere butikk. Eldste kassabok skriver seg fra 14. februar 1920. Det ser ut til at virksomheten var stabil fram til krigen. Hun serverte mat, kaffe og øl. I kjelleren hadde hun offentlig bad med 2 dusjrom med i alt 8 dusjer og 2 badekar.  Vannet ble varmet opp i en diger vedfyrt kjele. Mange Moifolk benyttet seg av dette. Dusj var ikke vanlig på denne tiden. Det virker som Genette Søyland levde godt av virksomheten sin.

Vi finner regnskap for butikken fram til 1959. Etter dette skrumpet virksomheten inn. Hun fortsatte å selge forskjellige småting som snop,  tobakk,  leketøy, manufaktur  m.m. I 1973 ble eiendommen solgt til S. O. Salvesen, som gjorde det om til elektrisk forretning. I dag eies huset av Sønnico Egersund.

Det var flere hoteller på Nysted. På motsatt side av Henriksens hotell hadde Sina og Peder Høien bygd seg et stort hus.  Den gamle delen mot sør, hadde opprinnelig stått hos ”villsmedene” Johan og Emil som drev med leketøy der biblioteket ligger i dag. De bygde på huset mot nord og Sina startet hotell. Det hersker en del usikkerhet om når driften startet. Ingen gjestebøker finnes lenger. Familien har flyttet ut, og det meste er borte. Det ser ut til at hotellet ble etablert en stund før 1915. Driften bygde i hovedsak på arbeidsfolk som arbeidet i gruvene på Gursli, men det var selvsagt også andre. Ruth Høien forteller at hun minnes at fotballtrenere fra Stavanger bodde der om somrene. 

Det bodde ellers folk der både sommer og vinter. Hotellet hadde 6 gode utleierom i 2. etasje fram mot veien. Det gikk en gang gjennom hele 2. etasje. I første etasje var det tre stuer mot veien. Fra nord først spisestue, så mellomstue og til slutt dagligstue mot sør. På baksiden, i første etasje, var det et stort kjøkken. Innenfor kjøkkenet var det et kammers. Der bodde Sina og datteren Ruth. Ruth husker flere som arbeidet som hushjelp. Hun nevner blant annet Anna Moy og Trine Høien. (Trine var søster til Anna og gift med Sigurd Høien) På menyen sto det vanlig mat som kjøttkaker og steik. Maten ble kokt på en vedkomfyr. Frokost var gjerne i 7– 8 tiden, middag kl. 12-13 og seinere kaffe og kvelds. Sina Høien var kjent som et meget hjertevarmt menneske. Ingen ble avvist eller sendt på dør. Ruth Høien forteller at fattigfolk ofte fikk seg en matbit og noe å drikke. Hun husker at en fant en gang sa:  ”Her får vi mat, så her må vi oppføre oss skikkelig.”

Ellers husker Ruth Høien at arbeiderpartiet ofte hadde møter der.Da Peder Høien døde i 30-årene, gikk det nedover med driften. Hotellet gikk konkurs i 1936. Huset ble da solgt for 9000kr til Karl Surdal. Sina flyttet da opp i huset der Ruth Høien bor i dag. 

Nils Oluf Røkbuvold ble født på Røros i 1897. Han kom til Moi og ble gift med Gerhardine (Dina) Moi i 1931. Dina og Nils Røkbuvold drev opprinnelig gårdsdrift. Etter krigen (1946) startet de kafe og utleie av rom på nedre Stranda. Bygningen, som var fra ca. 1925, ble påbygd ca. 1950. I pensjonatet var det 8 soverom, enkle og doble. Det kostet 8 kroner for enkeltrom og 12 kroner for dobbeltrom. Det var også spisesal og salong.

 En av spesialitetene var speilegg og bacon. Pris for speilegg med bacon var 1,25kr. I 1952 fikk Moi utbygd moderne  vann og kloakkanlegg. Fram til da var det utedo ved pensjonatet. Det var et stort framskritt da de fikk innlagt vann på alle rommene. Det ble holdt mange brylluper med opptil 125 gjester. Kundene kom helt fra Egersund og Flekkefjord. Det var sikkert ikke lett å lage mat til så mange når de ikke hadde kjøleskap og måtte bruke to vedkomfyrer til å koke på. Reisende teater- og revygrupper overnattet ofte på pensjonatet. Som eksempler kan nevnes Book Jensen Revy og Magnus Falkberget Teater.  Det var en del faste middagsgjester som spiste på ”Røyken” hver dag. Bridgeklubben var faste gjester hver torsdag. Ellers ble det også holdt møter og kurs.   Vertskapet bodde selv på pensjonatet. Foruten eierne var det ansatt to jenter. Det var lange dager for vertskapet og inntekten stod vel neppe i forhold til innsatsen.I 1959-60 ble Røkbuvolds Cafe og Pensjonat solgt til Ruth Lilly Øhgren fra Sundsvall i Sverige. Sune og Ruth Lilly Øhgren drev det fram til de bygget nytt i Skår (Moi Hotell). 

( I dag holder Moi Fysikalske institutt til i dette huset. Nedre Stranda 38.)

Bendikte Håland, født 1870, drev fra 1923 utleie av rom midt i Stasjonsveien, i det som i dag er Bondeheimen. Fra ca. 1936 overtok Gudrun Steinberg og Magda Tjøtta driften og fortsatte med dette i 30 år.  Hotellet hadde 8 soverom + 1 stort dobbeltrom i 1. etasje som ble brukt når det var plassmangel. Det var Gudrun som stod for hotelldriften. Magda drev kristelig bokhandel og melkeutsalg.

 I 50-årene hadde også Ole Solheim fiskebutikk i 1. etasje. Mange arbeidet som hushjelp her,  blant annet Gunlaug Moi. Gjestene var vanlige folk som var på gjennomreise. Spesielt bodde mange NSB-folk på hotellet. De siste årene ble hotellet brukt mye ved begravelser. Magda var også politisk engasjert for Kristelig Folkeparti og var med i pinsebevegelsen.

I 1960-årene hadde Bondeheimen fryserom i kjelleren der folk på Moi kunne leie seg en liten fryseboks. 

Utleie av rom har pågått mer eller mindre stabilt fram til 70-årene med svært mange eiere. Det har ikke vært utleie av rom de siste årene. I dag er det kafe og pub i huset.

Emma Hanssen bodde sammen med niesen (?) Karin i Moi sentrum, der man i dag kjører opp til godsterminalen på Moi stasjon.  Naboen var rokkedreieren Andreas Olsen. Hun hadde et par små rom som hun leide ut til tilfeldige. Det blir sagt at det ofte var svært fattige som hadde losji der. Vi vet ikke hvor Emma Hanssen kom fra.  Hun var født et sted i Sverige i 1861 og kjøpte bruket Fridheim på gården Øverland i 1902.  Hun hadde også en datter kalt Viola.  Karin skal ha vært kjent som en sjelden flink syerske. Huset ble revet og flyttet da muren ved godsen ble bygd.

Fenomenet med skitog til Moi er helt spesielt. Eldre folk fra Stavanger-området minnes at de tok toget til Moi for å gå på ski. Det kunne være opp til to ekstra tog hver søndag i snørike vintre. Enkelte søndager ble det sagt at det kom mellom 2000 og 3000 gjester. Noen få av disse overnattet også og ga inntekter til hotellene. De gikk av på stasjonen og vandret gjennom gatene opp til Lundheim og videre opp i Lundskogen.  Herfra gikk gjerne turen opp til ”Leide” og Heiavann. Det ser ut til at denne virksomheten startet i 30- årene og fortsatte helt fram til begynnelsen av 60-årene, dog med forskjellig intensitet.

…. ”Et ophold på et av de utmerkede hoteller i Egersund eller på Moi, eller et av de gode landshoteller, må bli et virkelig sanatorieophold, så mange avvekslende og interessante  spaserture, som man der kan få anledning til å foreta.”… (Stavanger turistforenings årbok,1929 s.6)

I tillegg til skitogene kom det også mange turister til Moi i sommerhalvåret.  De gikk på heia, sanket bær og fisket aure. En del utlendinger kom nok også, men de var i mindretall.  Det var særlig turister fra Holland som kom til Moi turisthotell på Lundheim. Da bilen kom, minket det på overnattingsgjester. Reisetiden ble kortere, og det ble lettere å reise til større byer som Flekkefjord og Stavanger. De driftige kvinnene var blitt gamle, og noen var borte. Alle de tre store hotellene la ned virksomheten rett før 2. verdenskrig. Det stod ingen klar til å ta over.